Retningslinjer for bedømmelse

1. INNLEDNING

1.1

Disse retningslinjene er ment som støtte for jury og utstillere, og som praktiske råd for hvordan spesialreglementet for postkorteksponater skal tillempes.

1.2.

Spesialreglementet for postkorteksponater utgjør de allmenne prinsipper som regulerer hva eksponatet skal inneholde og omfatte, samt hvordan det skal bearbeides og presenteres.

1.3.

Disse retningslinjene besvarer ikke alle spørsmål som utstillere måtte ha. Hvert eksponat bedømmes for sin egen utførelse.

2. Definisjon av et postkorteksponat

2.1 Eksponatet

Postkorteksponatet kan være geografisk (topografisk) oppsatt, eksempelvis bilder fra et sted eller et område. Det kan også gis et tematisk innhold, der kortene illustrerer en spesifikk hendelse (for eksempel jule- og nyttårs-kort), miljø (handel, kommunikasjon), en hendelse (reportasjekort) og liknende, eller kortene kan ha som tema en fotograf, en kunstner eller et forlag. Nytenkning og kreativitet kan føre til andre muligheter for eksponatet.

2.2 Postkortet

Illustrasjonen kan være fotografisk, tegnet (evnt. original), eller bestå av en applikasjon.

Adresselinjer er ikke vilkår for postgåtte eller postbehandlede kort. Ubrukte kort uten adresselinjer på den ene siden klassifiseres ikke som postkort (”pålimt” adressefelt godtas ikke).

Forekomst av frimerker eller valørstempel er ikke vilkår for at postkortet anses som postalt behandlet. Andre kjennetegn (som postale påtegninger) kan også vise at kortet er behandlet av posten. En illustrert postal helsak kan klassifiseres som postkort.

Ordrestemplet kort fra posten regnes som postbehandlet, men hvis adresse mangler, ikke som postgåtte.

Frankeringen behøver ikke være i overensstemmelse med den porto som ved postbehandlingen var gjeldende for postkort.

Et postkort kan være laget av papp, never, lær, metall eller annet materiale. Kortets tykkelse og vekt må gjøre kortet så stivt at det ikke skades i postbehandlingen. Kortets format kan variere.

Forløpere til postkortene (overrekningskort) kan vises i begrenset antall, selv om de ikke passer til beskrivelsen ovenfor. De må da tilføre verdifull informasjon eller være særlig interessante objekter fra postkortenes utviklingshistorie.

3. Kriterier for bedømmelse

3.1 Idé, plan og bearbeiding

Det skal finnes en klar sammenheng mellom tittel, oppbygning og bearbeiding. Det skal bedømmes hvordan utstilleren har valgt å utvikle temaet – det vil si valget av kort for å illustrere temaet, og hvordan utstilleren har anvendt materialet. Nytenkning og kreativitet kan vurderes særskilt.

3.2 Kunnskaper og forskning

Kunnskaper om emnet eller postkortene forutsetter forskning som dokumenteres i kortfattet tekst i tilknytning til kortene. Tekstene skal inneholde vesentlig informasjon om temaet, og kan også gi opplysninger om fotograf eller kunstner. Opplysninger om kortets typografi, produksjonsmetode og utgiverforlag kan tas med på passende måte. Kortene skal være riktig valgt med tanke på temaet, og alle tekster må være korrekte.

3.3 Kvalitet og sjeldenhet

Kortene som vises bør være av best mulig kvalitet for det valgte emne. Brukne eller avrevne hjørner, riss og lignende påvirker kvalitetsnivået. En viss toleranse bør vises for eldre, postgåtte objekter. Dette gjelder også eldre kort med tekst på billedsiden (innen todelt bakside ble innført), med mindre slik tekst er av særdeles dårlig kvalitet (skitt, blekkflekker og lignende). Postkort som ikke er utgitt av forlag, bl.a. såkalte ekte fotografiske kort (andre benevnelser forekommer også), forekommer gjerne i små opplag og regnes for mer sjeldne enn forlagskort.

 3.4 Presentasjon

Tekstene skal være pene og ordentlig arrangerte. Eksponatets helhetsinntrykk er viktig, så vel som at monteringen er variert. Ark i sterke farger må ikke brukes. Bruk av rammer rundt kortene kan øke inntrykket til det bedre. Illustrasjoner (kart, skisser og lignende) eller objekter som har tilhørighet til tema eller postkortene kan brukes, men ikke i slik utstrekning at postkortene kommer i bakgrunnen.

(Fra Nordiske retningslinjer for bedømmelse av postkorteksponater av 2009)

Hva kan taes med i åpen klasse ?

“Åpen klasse” ble introdusert ved frimerkeutstillinger i løpet av 1990-årene. Opprinne­lig var det en klasse for samlinger som falt utenfor de vanlige konkurranseklassene, og som derfor ikke ble bedømt. I noen tilfeller ble det forsøkt en bedømmelse ved avstem­ning blant publikum ved utstillingen.

Ikke uventet satte publikum pris på helt andre samlinger enn slike som gjør det bra ved vanlig bedømmelse av en jury! Dette var et tegn på at man burde ha en klasse hvor det var plass for fantasi, nye vinklinger og utradisjonelt materiale, og hvor publikums­appell var viktig.

Etter hvert ble “Åpen klasse” en konkurranseklasse på linje med de andre, og da ble det også nødvendig med et regelverk. Men reglene er enklere enn for de øvrige klas­sene, og gir stort spillerom for variasjoner. Regelverket er også utformet slik at det legges ekstra vekt på oppfinnsomhet, fantasi, og evne til å formidle. Regelverket er fortsatt “under utvikling”.

Det viktigste skillet mellom Åpen klasse og de øvrige klassene er at “ikke-filatelistisk” materiale skal være med i samlingen. Det er viktig å sørge for en best mulig variasjon i det materialet som tas med for å illustrere samlingens tema. Alt kan brukes, så lenge det kan monteres på album-ark, og ikke er tykkere enn 5 mm slik at det kan monteres i vanlige utstillingsrammer.

Kriterier for bedømming

For et eksponat i åpen klasse kan utstilleren helt fritt velge hvilket emne som skal be­handles. Utstilleren har også full valgfrihet i hvordan emnet er arrangert og illustrert, med disse to grenser:

  • Filatelistisk materiale skal utgjøre omtrent 50 %  av eksponatets omfang
  • Ikke-filatelistisk materiale skal ikke være tykkere enn 5 mm. slik at det kan vises i vanlige utstillingsrammer

Det er ennå ikke fastsatt detaljerte retningslinjer for bedømmelsen i Åpen klasse, så juryen står også forholdsvis fritt ved bedømmelsen. Helhetsinntrykk og publikums­appell vil ha stor betydning.

Tittel, idé og nyskaping (20 poeng)

Et originalt valg av emne og tittel, og/eller en nyskapende måte å fremstille emnet på, vil bli belønnet. I Åpen klasse premieres kreativitet og fantasi, både når det gjelder ut­valg av filatelistisk og ikke-filatelistisk materiale, og ikke minst i måten det kombineres på.

Behandling (40 poeng)

Plan og utvikling (20 poeng)

Det er viktig å ha en klar, grei og logisk systematikk, og fortelle en historie som er lett å følge.

Forskning og kunnskap om emnet (20 poeng): 


Utstilleren må vise at han kjenner em­net godt, og evner å formidle kunnskapene på en oversiktlig måte. Gode kunnskaper vil føre til et mer variert utvalg av materiale.

Materiale (25 poeng)

Kvalitet og sjeldenhet (15 poeng): 

Det stilles de samme kravene til kvalitet og sjelden­het av det filatelistiske materialet som i de øvrige klassene, men vekten på kvalitet og sjeldenhet er altså mindre.

Intelligent bruk og variasjon i ikke-filatelistisk materiale (10 poeng): 

Også her er krea­tivitet viktig; utstilleren bør finne et mest mulig variert og originalt materiale som illus­trerer temaet.

Presentasjon (15 poeng):

Her er kravene de samme som i de øvrige klassene, men vekten på presentasjon er altså større enn for de øvrige klassene. Helhetsinntrykket er spesielt viktig – de utstilte bladene må inngå i en naturlig enhet. Det legges vekt på evnen til å fange publikums interesse.

For Åpen klasse ved internasjonale utstillinger er det anbefalt å bruke en forenklet medaljeskala med bare gull, sølv og bronse, men ved norske utstillinger brukes de vanlige medaljevalørene inntil videre.

Hva er motivfilateli?

Omkring år 1900 begynte mange postverk å utgi frimerker som hadde andre bilder enn de tradisjonelle. Inntil da hadde jo frimerkemotivene vært dominert av portretter av statsoverhoder, statsvåpen, eller postale symboler – som posthorn eller brev. Etter hvert ble det vanlig å utgi nye frimerker ved spesielle anledninger som jubileer og lignende.

Dermed var grunnlaget lagt for motivsamling – samling av frimerker som illustrerer et bestemt motiv eller tema. Fra slutten av 1930-tallet ble motivsamling en populær sam­lingsform – parallelt med at utgivelsen av frimerker med spesielle motiver økte kraftig i hele verden. I 1959 var motivsamling blitt så populært at det ble innført en egen klasse for motivfilateli ved frimerkeutstillingene.

Temaet for en motivsamling kan være nesten hva som helst. Populære temaer er plan­ter, dyr, fugler, sport, transportmidler som skip, tog, biler eller sykler, ulike typer viten­skap, byggverk, kunst, musikk, historie, religion, oppdagelsesreiser, berømte personer, internasjonale organisasjoner, speidere osv.

 

Materiale som kan brukes i motivsamling

Eksempler på materiale som hører hjemme i en motivsamling:

  •  Frimerker og blokker  er en selvfølge. Men det gjelder å finne mer enn de “opp­lagte”
  • Håndstempler: Kan ofte ha interesse på grunn av poststedets navn, eller et sym­bol
  • Maskinstempler: Inneholder ofte tekst og/ eller bilder av interesse 
  • Særstempler for spesielle arrangementer, jubileer m.m.: Har som oftest et bilde eller figur. 
  • Frankeringsavtrykk fra frankeringsmaskiner: Viser ofte firmalogo, bilder og/eller slagord. 
  • Frimerkehefter: Har ofte illustrasjoner på omslaget eller på skilleark.
  • Helsaker, dvs. offisielt utgitte postsaker med forhåndstrykt frimerke. Helsakpost­kort, aerogrammer m.m. har ofte interessante illustrasjoner.
  • Utkast og prøvetrykk:  Er ettertraktet, men som oftest sjeldne og vanskelig å få tak i.

 

Noen eksempler på materiale som bør unngås:

  •  Frimerker og blokker fra land som har en useriøs utgivelsespolitikk
  • Vanlige billedpostkort og annet materiale som ikke er utgitt av posten 
  • Uadresserte konvolutter og førstedagsbrev.

 

Hvordan skaffe materiale

Motivsamlere har en spesiell utfordring, for de må søke materiale fra hele verden. 

Men det er også noe av det som gjør motivsamling så spennende og kontaktskapende. 

Met finnes spesielle motivkataloger for mange forskjellige aktuelle motiver. For mange ty­per av motivsamling finnes det egne internasjonale foreninger, og internett kan være et nyttig redskap for å skaffe kontakter.

Motivsamlere som tenker på utstilling, bør også kontakte Landsforeningen for Norske Motivsamlere, info finnes her

 

 

Kriterier for bedømming

Det gis poeng på en skala fra 0 til 100. Poengene fordeles på følgende undergrupper:

 

Bearbeidelse – inntil 35 poeng.

Her legges det vekt på en god tittel og en klar, lo­gisk og fullstendig plan. Dessuten vurderes utviklingen av temaet gjennom utvel­gelse av objekter som illustrerer temaet på en god måte og gjør historien interes­sant. Nyskaping og nye tilnærmingsmåter blir også belønnet.

 

Kunnskaper, personlige studier og forskning – inntil 30 poeng

Tematiske kunn­skaper vurderes ved bl.a. relevant og riktig tekst og korrekt bruk av materialet. Fila­telistiske kunnskaper vurderes gjennom variasjonen av det utvalgte materialet, at det er riktig brukt og korrekt beskrevet.
 

Kvalitet og sjeldenhet – inntil 30 poeng.

Kvaliteten skal være best mulig, men vil og­så bli sett i sammenheng med sjeldenheten av objektene. Det gis ikke poeng for sjeldne objekter hvis de ikke har god nok tilknytning til temaet.

 

Presentasjon – inntil 5 poeng.

Monteringen skal være pen og balansert. En strengt symmetrisk montering er sjelden det beste for en motivsamling. Plassen skal være utnyttet godt, og det skal være hverken for mye eller for lite tekst. Utformingen bør være tiltalende og vekke tilskuerens interesse.

Det var først på midten av det 20. århundre at samlere begynte å se etter andre aspekter å studere enn bare selve frimerkene. De fattet interesse for poststemplene, og begynte å samle og forske på stempler og håndskreven postal informasjon på brev – også fra tiden før frimerkene ble introdusert. På den måten vokste det fram en ny måte å samle på: Posthistorie.

Selv om svært mange brev ble klippet i stykker i frimerkesamlingens barndom, finnes det fortsatt bevart store mengder brev, postkort og andre forsendelser og dessuten andre postale dokumenter – særlig fra tidlig 1800-tall og frem til i dag.

En posthistorisk samling kan ha et svært variert utvalg av materiale. Det behøver ikke nødvendigvis være gammelt materiale – fra moderne tid byr tekstmaskinstempler, fran­keringsavtrykk og sorteringsmerker for automatisert postbehandling på interessante muligheter.

En posthistorisk samling skal ikke inneholde ubrukte frimerker eller helsaker, fordi det legges vekt på objekter som er håndtert av postvesenet. Men brukte frimerke og klipp kan tas med hvis det er om å gjøre å vise bruken av poststempler.

Å studere postens utvikling i eget land eller på eget hjemsted, er det naturligste for mange. Men man skal være klar over at Norge er et “vanskelig” land fordi mengden av post var liten i forhold til de fleste andre land. Det kan være lettere å skaffe materiale fra andre land, og det gir muligheten for å sette seg inn i ukjente områder. Det kan også danne grunnlag for nyttige og interessante kontakter i utlandet

Det var først på midten av det 20. århundre at samlere begynte å se etter andre aspekter å studere enn bare selve frimerkene. De fattet interesse for poststemplene, og begynte å samle og forske på stempler og håndskreven postal informasjon på brev – også fra tiden før frimerkene ble introdusert. På den måten vokste det fram en ny måte å samle på: Posthistorie.

Selv om svært mange brev ble klippet i stykker i frimerkesamlingens barndom, finnes det fortsatt bevart store mengder brev, postkort og andre forsendelser og dessuten andre postale dokumenter – særlig fra tidlig 1800-tall og frem til i dag.

En posthistorisk samling kan ha et svært variert utvalg av materiale. Det behøver ikke nødvendigvis være gammelt materiale – fra moderne tid byr tekstmaskinstempler, fran­keringsavtrykk og sorteringsmerker for automatisert postbehandling på interessante muligheter.

En posthistorisk samling skal ikke inneholde ubrukte frimerker eller helsaker, fordi det legges vekt på objekter som er håndtert av postvesenet. Men brukte frimerke og klipp kan tas med hvis det er om å gjøre å vise bruken av poststempler.

Å studere postens utvikling i eget land eller på eget hjemsted, er det naturligste for mange. Men man skal være klar over at Norge er et “vanskelig” land fordi mengden av post var liten i forhold til de fleste andre land. Det kan være lettere å skaffe materiale fra andre land, og det gir muligheten for å sette seg inn i ukjente områder. Det kan også danne grunnlag for nyttige og interessante kontakter i utlandet.

Ulike typer av posthistoriske samlinger

Det kan lages posthistorisk samling på svært mange forskjellige måter. Noen eksemp­ler er:

·         Posttjenester før innføring av frimerker (pre-frim)

·         Utviklingen av posttjenester lokalt, regionalt, nasjonalt eller internasjonalt

·         Portosatser

·         Postbefordringsruter

·         Typer av poststempler

·         Militærpost: Feltpost, beleiringspost, krigsfangepost, sivil og militær   internerings­post

·         Skipspost

·         Jernbanepost

·         Reisende postkontorer

·         Katastrofepost

·         Desinfisert post

·         Sensurpost

·         Ubetalte og underfrankerte sendinger

·         Postautomasjon

 –         Postagenter og speditører

 ·         Tjenestepost, portofri post.

Av disse er vel “utvikling av posttjenester lokalt/regionalt” – gjerne kalt hjemstedssam­linger den klart mest populære i Norge. Man velger gjerne et område som man selv har tilknytning til, og systematiserer samlingen etter postkontorer og postruter i distrik­tet.

Det er viktig å være klar over at det geografiske området ikke må være altfor begren­set – det gjør det vanskelig å finne de riktige objektene, og man får lav score for “be­tydning” ved bedømmelsen. Dessuten er det viktig å huske på at mengden av objekter som ikke er direkte postale (som f.eks. postkort, og bilder av postkontorer og postfunk­sjonærer) må være svært begrenset, fordi de ikke tillegges vekt ved bedømmelsen. Men enkelte illustrerende objekter kan tas med. Kart og portotabeller kan f.eks. være nyttige illustrasjoner.

“Tradisjonell filateli” er, som navnet sier, den tradisjonelle måten å samle på. Det hele begynte jo med at man prøvde å samle “ett av hver” av alle frimerker som ble utgitt. “Hele verden” ble jo snart et altfor stort område, og det ble vanlig å begrense seg til ett eller flere land.

Ofte ble det samlerens eget land, men heldigvis har det alltid vært mange samlere som har vært interessert i andre land enn sitt eget. Det har gitt mye viktig kontakt, vennskap og fellesskap over landegrensene, og har bidratt til utvikling av internasjonal filateli.

 En “tradisjonell” samling består vanligvis av frimerker utgitt av ett bestemt land eller postadministrasjon. Som oftest vil man i tillegg begrense seg til en bestemt periode, kanskje bare en enkelt frimerkeserie.

 Det er altså alltid nødvendig å begrense seg, og for en begynner er det sjelden lurt å begynne med de eldste, “klassiske” frimerkeutgavene fra et land (hvis man ikke har en uvanlig fet lommebok). 

Mange samlere er altfor opptatt av “kompletthet”. Men det er mye annet som er viktig for en utstillingssamling. Så selv om det finnes sjeldne frimerker og varianter fra om­rådet som man ikke har med i samlingen, vil det ikke være noe hinder for å stille den ut. Får man så tak i sjeldenhetene etter hvert, så vil naturligvis poengsummen ved bedømmelsen øke. Men egne studier, og eventuelt ny tilnærming til kjente områder, blir verdsatt mer enn kompletthet ved bedømmingen.

 Det er også viktig å huske på at det finnes andre måter å samle på enn den vanlige etter land og katalognummer. Man kan velge flere land i en gitt periode, en bestemt type design, bare overtrykksmerker (provisorier) osv. Gjennomhullinger (perfins) er et annet eksempel

Ved utstillinger

I klassen for tradisjonell filateli legges hovedvekten på frimerkene selv og det man kan finne ut om produksjonen av dem. Det er altså viktig å få med det som finnes av tagg­ingstyper, fargetoner, varianter, trykninger, papirtyper osv.

Som oftest bør man også ta med større enheter (par, striper, blokker). Større enheter er dekorativt, men kan også være nødvendig for å vise hvilke posisjoner i arket de forskjellige variantene har. I rik­tig avanserte samlinger tar man gjerne med utkast, prøvetrykk osv. hvis det finnes.

Det er også nødvendig å ta med eksempler på hvordan frimerkene ble brukt, dvs. brev og andre forsendelser. Det er da viktig med nøyaktige analyser av brevene – portotaks­ter, ruter og påtegninger. Selv om dette grenser opp mot klassen for posthistorie, er det blitt mer og mer vanlig å ta med mange brev også i en “tradisjo­nell” utstillingssamling.

Kriterier for bedømming

Det gis poeng på en skala fra 0 til 100. Poengene fordeles på følgende undergrupper:

Betydning og behandling – inntil 30 poeng.

Her legges det vekt på filatelistisk be­tydning av det valgte området, og hvor lett eller vanskelig det er. Som oftest vil et lands “klassiske” frimerkeutgaver tillegges størst betydning, mens enkelt-utgaver og mer moderne områder scorer lavere. Behandlingen av området vurderes etter om det har en logisk og klar oppbygging, og om alle aktuelle deler av området er tatt med på en balansert måte.

Kunnskaper og forskning – inntil 35 poeng.

Her legges det vekt på de filatelistiske kunnskaper som vises. Tekstingen og analysen av de utstilte objektene er svært viktig. For områder som er godt utforsket fra før, forlanges det ikke egen forskning.

Kvalitet og sjeldenhet – inntil 30 poeng.

Kvaliteten skal være best mulig, men vil og­så bli sett i sammenheng med sjeldenheten av objektene. 

Presentasjon og montering – inntil 5 poeng.

Det legges vekt på pen og tiltalende, helst symmetrisk montering. Det må ikke være for mye eller for lite på hvert blad, og hverken for mye eller for lite tekst.

Stempelmerker

Det er også en egen konkurranseklasse for stempelmerker. 

Stempelmerker er merker som ble brukt til innkreving av ulike typer av avgifter (unntatt porto for postsendinger, som jo er frimerkenes bruksområde). 

Ofte har de en utforming som er ganske lik fri­merker, men de er gjerne ganske varierte, særlig i størrelse. Siden de tradisjonelt ikke ble regnet som “ordentlige” samlerobjekter, finnes det forholdsvis få igjen av dem, og det er et begrenset antall av stempelmerkesamlere. 

Men området er nå blitt mye mer anerkjent enn før, og antallet samlere øker.

Også for stempelmerker brukes stort sett de samme kriteriene som for tradisjonell fila­teli ved bedømmingen.

Helsaker

Helsaker” er en egen konkurranseklasse ved frimerkeutstillinger. Helsaker er kort, konvolutter eller andre postsaker med et påtrykt verditegn som har samme funksjon som et frimerke. 

I en utstillingssamling systematiseres helsakene mye på samme måten som frimerkene i tradisjonell klasse. Varianter og trykningsforskjeller er viktig, og det er også nødvendig å vise eksempler på bruk av helsakene.

 Ved bedømmingen brukes stort sett de samme kriteriene som for tradisjonell filateli.