NorskAv Henning Jarle Mathiassen
Å skrive en kronikk mens vi er i en form for krigstilstand, byr på utfordringer. Samfunnet går nå på en knivsegg, og det settes opp ulike skrekkscenarier hvor mange typer eksperter prøver å vise hvilke problemstillinger vi står overfor – fra flere vinkler. TV-kanaler og aviser er fulle av stoff om Corona-viruset og det er nesten ikke mulig å slippe unna informasjonsstrømmen. Nå er det jo ikke slik at man skal kutte ut alt dette – det er jo viktig å vite hvordan man skal forholde seg og det er like viktig å vite hvordan denne pandemien påvirker oss i hverdagslivet. Men i går kveld må jeg bare innrømme at «da gikk lyset». Det betyr at jeg ikke forholder meg løpende til alt som skjer – men kobler meg på innimellom for å få siste nytt. Uten å holde den konstante informasjonsstrømmen litt på avstand – så er jeg faktisk redd for min egen mentale helse.
I dag sitter tusener i karantene – enten pålagt eller selvpålagt. Og i tillegg har mange blitt permittert fra jobben, samtidig som skoler og barnehager er stengt. Store deler av Norge er nå satt «på vent». Folk får ikke dra på hytta og det er sikrest å holde seg hjemme. Å gå i butikken – reise kollektivt eller ha det koselig sammen med venner – det er farlig det!
Jeg er selv i risiko-sonen som 70-åring, og man blir jo i dårlig humør av å lese om dette. Og jeg er ikke alene – det kryr jo av eldre og pensjonister i dette landet – vi lever faktisk lenger enn de gjorde bare en generasjon før vår tid. En annen ting; Isolasjon er ikke en ny ting i vår tid – det er tusener av ensomme, eldre mennesker. Nå har jo myndighetene pålagt veldig mange å gå i frivillig isolasjon – og det kan være interessant å se på dette i ettertid – når denne fæle pandemien er på retur. Kanskje egne erfaringer med «ensomhet» kan være med på å endre folks oppfatning av hva dette er – og faktisk bidra til at begrepet «ensomhet» får den oppmerksomheten som er nødvendig – slik at det blir noe positivt ut av elendigheten.
Men tilbake til de tusener som nå er i karantene: Dersom dette drar ut i tid – så er det nok mange som går på veggene etter hvert. Vel har vi TV, PC, nettbrett, telefon, bøker. Det hjelper nok noen dager – og selvsagt har jo familiemedlemmene hverandre. Men vi er ikke vant til å holde oss for oss selv i hjemmet uke etter uke. Vi må ha litt «mat for hjernen». Kryssord – og Sudokuelskere finnes det der ute allerede, og det finnes sikkert mange med innehobbyer av ymse slag.
Og så er det oss da – frimerkesamlerne og filatelistene. Vi har ofte slitt med dårlig samvittighet når det gjelder å dyrke hobbyen vår, det er gjerne andre aktiviteter som har gått, eller burde gå foran. Det kan jeg si ut fra egen erfaring. Så er det høytider med stille dager hvor vi har kost oss noen timer med god samvittighet. Og vi er så sære at vi egentlig kan sitte timevis med frimerkene, brevene, postkortene våre. Og vi merker nesten ikke at tida går – vår tilværelse står egentlig helt stille når vi driver på med vårt. Og vi har det veldig bra! For oss fungerer det helt greit å sitte hjemme og ri av stormen. Uten dårlig samvittighet i noen uker. Og når noen senere lurer på hva vi har gjort for å få tida til å gå og unngå å dø av kjedsomhet – så kan vi stolt si at vi er frimerkesamlere/filatelister og at kjedsomhet ikke er et ord vi bruker.
Pass på deg selv, vis ansvar og kos deg med frimerkene!