Mangler du brukernavn/passord?
Send epost til web-redaktor@filatelist.no så sender vi det til deg.
Oppgi hvilken klubb du er medlem i, eller om du er direktemedlem.

Ikke medlem ennå? Bli medlem

To verdener: Den gang da, nå og litt til

Av Jon Klemetsen

Overskriften kan nok virke både ambisiøs, lett pompøs og, ikke minst, lukte litt av at i gamle dager da var frimerkesamlerverdenen en helt annen og, underforstått, mye bedre. Mener jeg virkelig det; det får dere vite til slutt, men først litt om:

 De gode, gamle sekstiåra

 Som «alle andre» samlet jeg som guttunge frimerker, byttet og hadde det kjekt med fargerike og spennende merker fra eksotiske land. Etter et år i utlendighet i siste halvdel av sekstiåra var jeg så heldig å bli tatt med i Skiensklubben av en klassekamerat. Da ble jeg introdusert til en spennende og lærerik verden som har gitt, ennå gir og kommer til å gi meg enda mer i åra som kommer. Som eneste klubb i Grenland favnet den hele regionen med mange artige og kunnskapsrike medlemmer som delte kunnskapen sin. Ungdommen dominerte ikke medlemsmassen den gang heller, men gamlingene var vel mer i 40- og 50-åra enn 60- og 70-åra som nå. Møtene var i Kaffehuset på mandager, noen av personlighetene fortjener omtale:

  • Arne H. som hadde alt og som kunne alt, men jeg fikk da avsatt nyheter fra Italia til ham forutsatt at de var pent hjørnestempla. Hans største sommerglede var å sitte i skyggen utenfor hytta og sortere. En utmerket sommerbeskjeftigelse som jeg selv har tatt opp, den kan trygt anbefales under rolige vindforhold.
  • Ernst fra Øya i Brevik, en mer utpreget festfilatelist og gladgutt er det vanskelig å tenke seg. Hva han gjorde for filateliens utbredelse i «Ytre Grenland» var uvurderlig. Badekarmetoden for vasking har jeg selv prøvd, men den anbefales absolutt ikke dersom den ikke skal være en omvei til papirinnsamlingen! En mer opplagt kandidat til årets ildsjel kan jeg ikke tenke meg, men det var ikke på tapetet den gang.
  • Palle, den evige kasserer, var et eventyr i seg selv. Han måtte vel fratas pengeskrin og medlemslister med makt til slutt ville jeg tro. - Plasser merket 3 cm fra kantene, så blir det rundstemplet, sa han. Det stemte den gang, men har vel ikke helt samme effekten i dag, tror jeg. Hans frimerkeinnlagte salongbord har jeg aldri sett maken til, verken før eller siden. Jeg har ikke engang vært inne på tanken om å foreslå det hjemme. Er det noen andre som har forsøkt?

Den gang som nå står ikke medlemmene i kø for tillitsverv. For min del ble jeg klubbens yngste sekretær da den valgte ble forflyttet av Posten. Styremøtene kommer jeg aldri til å glemme. De ble avviklet på en korrekt og sømmelig måte, men den etterfølgende, mer uformelle del vil alltid være en kilde til glede når jeg tenker tilbake.

Oppsummert; Den måten å bli tatt imot på og ivaretatt var og er et eksempel til etterfølgelse.

 Den andre verdenen

 Etter noen år i Tigerstaden, hvor jeg ikke var medlem av noen klubb, men opprettholdt samleriet, landet jeg i Bergen tidlig på syttitallet hvor jeg ennå bor. Der møtte jeg opp i Nye Sandviksvei og ba om å bli medlem. Det gikk ikke uten videre; Jeg måtte anbefales av to medlemmer, ikke helt enkelt når jeg ikke kjente en sjel, men det ordnet seg. Det jeg møtte der var en ganske så annerledes verden hvor gamlekarene ofte var mer klassiske filatelister enn samlere og nok hadde glede av å dupere oss unge. Slik er det ikke lenger der, men det var to verdener; En i industri-/arbeiderverdenens Grenland og en i reder-/kjøpmannverdenens Bergen. Tilsvarende var det nok mange steder i vårt vidstrakte og mangfoldige land.

 Nå og litt til

 Det er ennå to verdener innen vår kjære hobby, men det samme klasseskillet som tidligere var der er vekk. De av oss som først og fremst er samlere, og det er de fleste, gleder oss over mange topprestasjoner på utstillingsfronten.

 Vi vet at det er mange der ute som ikke er organisert i en klubb. Hvordan vi skal få disse inn i varmen er et tilbakevendende tema både i forbundet og i klubbene. I tidsskriftet og andre steder har det vært mange gode innspill om dette. For min del tror jeg at dersom vi klarer å formidle at det ikke er farlig og forpliktende, men derimot givende å delta i fellesskapet er vi et stykke på vei. Mange av dere har tanker om dette, del det med oss andre!