Mangler du brukernavn/passord?
Send epost til web-redaktor@filatelist.no så sender vi det til deg.
Oppgi hvilken klubb du er medlem i, eller om du er direktemedlem.

Ikke medlem ennå? Bli medlem

Trenger vi eksperter innen frimerkeforfalskning?

Av Henning J. Mathiassen

Leder for Ekspertutvalget i Norsk Filatelistforbund

 

Overskriften til denne kronikken kan nok virke litt søkt – da filatelien alltid har vært en tumleplass for bedragere og folk som vil tjene penger på vår hobby og vår – uvitenhet. Å jobbe for en «ren filateli» er et tve-egget sverd for Ekspertutvalget: Vi ønsker å ta tak i forfalskerne, vi ønsker å spre informasjon og jobbe forebyggende – men samtidig kan for mye fokus på falskt materiale virke avskrekkende på den enkelte samler – og det kan gis inntrykk av at det finnes mengder av forfalsket materiale ute på markedet – og i de enkelte samlinger.

Det har tidligere vært vanlig at forfalskerne har konsentrert seg om det dyre materialet. Men attestatører rundt om i verden har blitt flinke til å avdekke forfalskninger på eldre, klassiske objekter. Det dukker likevel opp regummierte og reparerte objekter som også profesjonelle har problem med å gjennomskue – så det er fortsatt «pass opp» her.

 

Meget profesjonelt utførte forfalskninger.  100 francs merket er et fantasiprodukt, da det aldri ble utgitt.

 

Kan de så være penger å tjene på mer moderne frimerker og brev? Svaret er dessverre et rungende «ja».

Det er mulig at det er feil å kalle private reproduksjoner for forfalskninger – dersom formålet ikke er å lure samlere. Jeg skal gi noen eksempler på dette:

  1. Det har over lang tid blitt utgitt reproduksjoner i forbindelse med utstillinger og andre filatelistiske begivenheter. Noen av disse er laget slik at man kan se at de ikke er ekte – gjerne med andre farger eller med tydelig merking. Men ikke alltid. Jeg har sett reproduksjoner av de tyske Zeppelinmerkene som man ikke kan skille fra de ekte bare ved å se godt på dem. Noen ganger er det forskjeller i tagging, men det krever jo at man har litt peiling på merkene og taggingen.
  2. I den senere tid har det blitt tilbudt – til dels glimrende reproduksjoner – på markedet helt legitimt. Det innebærer at merkene har fått et stempel på baksiden («facsimile») og selges som ikke genuine merker. Spesielt på Ebay ser man slike merker utbudt – og noen selgere har spesialisert seg på dette markedet. For denne typen frimerker blir solgt! Prisen varierer fra 1 doller til 5 dollar i utbud – og en del av materialet selges til høyere priser. Ettersom kjøperne blir advart og materialet er merket – så er det fritt fram. Jeg har selv kjøpt noen slike objekter til min falsifikatsamling – som sammenlikningsgrunnlag.
  3. Men - selv om færre og færre sender brev og det blir solgt færre frimerker – så er det en del geskjeftige forfalskere som produserer kopier av gangbare frimerker for salg til private og kiosker. Vi har merket oss at Sverige har blitt utsatt for denne svindelsvirksomheten. Det er rykter om at denne typen falske frimerker er trykket i Baltikum og Kina – men jeg har ikke klart å få verifisert dette (sikkert vanskelig for politiet også). Så det selges falske frimerker fra ulike sjapper og småforretninger som sannsynligvis bare betaler en brøkdel av portoverdien.

 

    

Brev påstemplet "FACSIMILE".

 

Reproduksjoner av fraktmerker fra Drammen (Trikken). Ikke stemplet "facsimile".

 

Så har vi et område hvor det kan ropes varsko!  Det er snakk om stempler. Og som jeg har sagt i en tidligere kronikk: «Er noe for godt til å være sant – så er det gjerne det»! Men her kan risikable kjøp avverges ved at man bruker sine filatelistiske kunnskaper – og gjerne noen tommelfingerregler.

 

 Frimerkene som ble trykket i anledning av president Gronchis flyvning i 1961 - med feil farge - er svært ettertraktet. Her er et helforfalsket brev med falskt frimerke.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har i denne kronikken tenkt å si litt om den farsotten som har feid over frimerkesamleriet de siste årene: LUX stemplede frimerker. Vi har heldigvis ikke kommet så langt som amerikanerne som graderer frimerkene ut fra perforering, sentrering av frimerkebildet, fargefriskhet osv. Det er nesten hårreisende priser som blir betalt for tilsynelatende ordinære merker – med høy graderingsverdi. Jeg håper inderlig at vi ikke kommer dit!

Men det er fortsatt ulike syn her til lands på hva som er PRAKT og hva som er LUX. Den debatten får gå i andre fora.

Det er vel kun i de siste 20-30 år at man har satt fokus på at et frimerke skal ha et sentrert, rettvendt og fullstendig stempel for å være virkelig samlerverdig. Jeg har en følelse av at dette kom da det begynte å gå nedover med frimerkesamleriet mht. antall samlere, tilgang på samlere og nedadgående brevpostmengde. I dag er et ordinært frimerke ikke verdt noe uten et LUX-stempel – stemplet i rett tid (normal brukesperiode). Det er mulig at jeg tar litt godt i når jeg sier at frimerkesamleren har blitt en stempelsamler.

Før denne stempelinteressen kom på banen, så var det slik at et samleverdig frimerke skulle være hjørnestemplet. Det var et faktum. Om et frimerke var stemplet slik et LUX-merke er i dag, så mente man at stempelet ødela frimerkemotivet – og det med rette.

Ut fra hypotesen om at frimerkene stort sett ble hjørnestemplet med håndstempel fram til 1970 tallet, så burde de fleste lux-stempler primært være merker som  har blitt maskinstemplet – og hvor en eller annen slenger faktisk fikk et rettvendt fullstempel. Og maskinstemplede merker har jo aldri vært populære å sette inn i albumet.

Men vi ser jo at det dukker opp mange rettvendt fullstemplede frimerker fra 40, 50 og 60-tallet - og tidligere. Så her gjelder det å være litt på vakt. Etterstempling har alltid vært et problem, og vi kan ikke gå ut fra at Postverket og Posten alltid har hatt stålkontroll på logistikken rundt stemplene. Noen smartinger har også laget egne stempler, men vanligvis har disse blitt gjennomskuet ut fra deres manglende filatelistiske kunnskaper (se i Norgeskatalogen).

Så har vi den muligheten ny teknologi gir mht. påføring av stempler med kopimaskiner, spesielle printere osv. Dette gjelder flere tidsperioder – men kanskje mest for moderne merker. Ettersom det ikke er tale om høye priser for moderne materiale, så er vi også kanskje ikke tilstrekkelig oppmerksomme på at materialet kan være forfalsket. En annen ting er jo at man vanligvis ikke etterprøver (ber om attest) moderne materiale til priser under 100 kr – da det vil koste mer enn det smaker. Men her er det forskjeller i de ulike land. Tyskerne er nesten paranoide når det gjelder attestering - også av moderne materiale (etter krigen). Dette skyldes nok at det tyske markedet er populært og at bedre moderne materiale med gode stempler også selges for ganske høye priser.

Så et lite ønske til slutt: Norsk filateli trenger kyndige folk som har kjennskap til moderne frimerker/stempler og som kan bidra til å luke ut «litt ugras». Er det deg – eller kjenner du noen – så ta kontakt med Norsk Filatelistforbund!

Ha en fortsatt fin sommer!