Mangler du brukernavn/passord?
Send epost til web-redaktor@filatelist.no så sender vi det til deg.
Oppgi hvilken klubb du er medlem i, eller om du er direktemedlem.

Ikke medlem ennå? Bli medlem

Et postkort til glede og besvær

 Av Henning Jarle Mathiassen

 

Sommerferien er gjerne en tid hvor frimerker legges bort og andre fritidssysler prioriteres – om vært er bra da. For dem som husker tida (det er vel de fleste av dem som driver på med filateli og frimerkesamling) – da man holdt familie og venner informert om hvor man hva og hva man gjorde ved hjelp av fargerike postkort, så merkes det at verden har forandret seg. Vi godtok før i tida at posten brukte litt tid på å komme fram, og sosiale medier var bare science fiction. Men så rundet vi 2000-års merket, og alt forandret seg nesten over natta. Informasjonssamfunnet rullet inn over oss med internett, facbook, Instagram. Snapchat og apper så det holder. Nå vil alle ha informasjon med en gang – ikke vente på Posten. Og postkortenes storhetstid er stort sett over – bortsett for dem som samler på postkort, da. Den stadig synkende brevmengden har også innvirket sterkt på postverkenes servicetilbud, noe denne lille kronikken viser.

Jeg har nettopp vært på ferie i Spania og som vanlig ønsker jeg å sende noen hyggelige kort til familien fra feriestedet. Jeg husker at det vrimlet av utsalgssteder for aviser, bøker og postkort før årtusenskiftet, men på samme måte som for videosjappene – sa har de fleste blitt borte. Det papirbaserte samfunnet er på full retrett. Det var altså ikke helt lett å finne et sted som solgte postkort i den byen der jeg ferierte – men jeg fant jo ei sjappe etter hvert. Frimerker – nei det måtte jeg kjøpe på postkontoret. Hvor var det? Jo en god spasertur gjennom noen kronglete gater,

Og vi fant det – på et hjørne med gule skilter og CORREOS. Jaja, Spania har fortsatt postkontorer. Inne i lokalene speidet jeg etter en luke der jeg kunne kjøpe frimerker – men dette liknet jo litt på Post i butikk – bare at Postdelen var vanskelig å få øye på. Men de hadde selvsagt frimerker også. Jeg bestilte 2 frimerker av en hyggelig postfunksjonær og regnet med at han hadde et greit utvalg i disken. Men, nei. Jeg sa hvor kortene skulle og da reiste han seg og gikk inn på et rom (lagerrom tror jeg) og ble borte en stund. Så kom han tilbake med 2 helt vanlige selvklebende frimerker raskt revet ut av et ark. Det virket som om det ikke var vanlig at folk spurte etter frimerker på dette kontoret og jeg skjønte at det ville være fånyttes å be om å se på et større utvalg. Jeg takket, betalte tok frimerkene og gikk til hotellet for å skrive mine hilsener.

Neste dag skulle kortene postes. Det burde ikke være vanskelig å finne postkasser (gule med CORREOS) – men etter en halvtimes leting i byen skjønte jeg at jeg måtte gå helt til postkontoret for å poste dem. Jeg burde vel ikke klage – det er jo ikke lettere å postlegge brevsendinger i Norge – det er ikke en postkasse på hvert hjørne slik det var før. Så da ble det en spasertur igjen. Så kan man jo spørre: Var det ingen postkasse andre steder i byen? Joda, det fikk jeg vite etter hvert. På et torg midt i byen stod en gamme staselig postkasse (gul med CORREOS). Den hadde nok spart meg for mye gåing, men på den andre siden ble jeg jo bedre kjent med byen…

Jeg kommer nok fortsatt til å sende kort når jeg er på ferie. Det ligger jo i blodet hos en frimerkesamler. Men jeg må akseptere at verden har gått videre og at alt ikke er så lett som før – når man skal poste noe. På den annen side, dengang så var det ikke alle kortene jeg postet fra utenlandske feriesteder som kom fram – spesielt ikke dem jeg leverte til behjelpelige personer i hotellresepsjonene – men det er en annen historie.